For det første er jeg veldig takknemlig for at Lars Rokkjær ga meg denne fine mulighet til å overføre mine teoretiske kunskaper til praksis ikke minst når det gjelder kunsten å lede med lidenskap. Jeg har en bakgrunn som norsk landslagsspiller mellom 1996-2007 og har i årene deretter egnet jeg min tid til studier inom idrettsvitenskap med en master i psykologi med hovedinteresse i motivasjon, utvikling og personlighetspsykologi. Som spiller har jeg vært på massevis av leire i forskjellige land og ledd av flere forskjellige trenere.
Jeg tror at de allre fleste har en oppfatning om hvilken type av ledelse stimulerer dem til handling, som får dem å anstrenge seg og drive seg selv til det ytterste; problemet er ofte at ledere lytter ikke godt nok og det meste skjer på ledernes krav og premisser. Jeg har aldri tidligere opplevd en treningsleir som denne og grunnene til det er mange.
Talentudviklingsmiljø og trænernes ansvar.
Jeg antar at syftet med hele leiren var å bygge et miljø eller klima der de mange trenere og spillere fra forskjellige kulturer kan skape en forståelse og føre en åpen dialog med hverandre og på den måten utveksle kunnskap og erfaring de imellom. Bakgrunnen til det kan være antakelser om at det finnes en maktubalanse mellom trener-og-spiller populasjonen; jeg har den oppfatning at spillere opplever at trenere er mye viktigere enn spillerne selv – trenerne er ofte ikke villige nok til å tilpasse seg etter spillernes unike behov og forutsetninger som er nødvendig for å lære og utvikle individer. Denne leiren gjorde nettopp dette mulig og effekten ble forhøyd motivasjon, glede, inspirasjon og tilfredsstillelse hos både trenere og spillere.
Kinesiske trænere.
Det er klart at det finns forskjeller mellom kinesiske trenere og skandinaviske trenere når det gjelder pedagogiske metoder. Men på samme måte så kan det finnes store forskjeller skandinaviske trenere imellom (de er altfor styrende istedenfor selvbestemmelse fremmende i sin ledelse) – det finns for eksempel en forutfattet mening om at ex-elitespillere kommer garantert utvikle unge utøvere. I praksis sliter de ofte med samme utfordringer – misslykkes med å formidle den kunnskap de besitter pga brister om hvordan barn og unge tenker, kjenner og lærer i ulike sammenheng.
Lars med sitt optimistiske menneskesyn viste også at med riktig verktøy og positive tilnærmingsmåte går å forandre lederes attityder og måter de tenke på, eksempelvis via trenermøter og kontinuerlig feedback – de kinesiske trenerne fikk et klarere bild over hvor viktig det er å vise genuint engasjemang og ta hensyn til individuelle forskjeller når det gjelder å lede, tilpasse seg og formidle kunnskap. Og det klarte de utmerket (uten språk!). Fantastisk!
Ligeværdige.
Avslutningsvis vil jeg tillegge at måten jeg opplever leirens filosofi er etter min mening ‘den riktige vei å gå’ ettersom både trenerne (foreldre!) og fremst spillerne føler seg verdige, de føler at de blir satt pris på og at noen bryr seg om dem uansett nivå, alder eller kjønn. Dette kan bli en kontrast for mange spillere når de kommer hjem ettersom denne leiren var såpass unik for så mange deltakere. Jeg tror at det allre viktigste målet med vårt engasjemang er å ta vare på hver eneste sjel som ønsker å drive med idrett og maksimere deres opplevelse. Og da må vi tenke oss om hvilke metoder og verktøy vi tar i bruk gjeldende hvordan vi behandler barn og unge og hva de langsiktige konsekvensene blir i deres liv selv utenfor idrettsarenan. Takk til alle spillere, trenere og voluntærer for en utrolig givende og lærerik leir!
Discover more from Økonomi i sportens verden
Subscribe to get the latest posts sent to your email.
